Jeg står på kanten av et stup. Under meg er det 37 meter med mørke og et iltert hav som kaster seg frem og tilbake mellom klippene, en kort reise unna Gásadalur.

Det eneste som holder meg fra å falle, er en bit tau, et stykke metall – og min høyre arm som sakte, sakte skal slippe litt og litt tau ut om gangen. Under meg hører jeg de iltre bølgene slå. Og jeg vet; om jeg går et eneste skritt til nå, er det ingen vei tilbake.

Tiden står stille. Tankene farer gjennom hodet. Med ett er det bare dette; havet, fjellveggen, alt det grønne, lyset, luften, og blodet som pulserer gjennom årene.

La oss ta et skritt tilbake, til der det hele startet.

Den gamle postmannsruta til Gásadalur

For dagen starter tidlig sammen med Jóhannus, et ekte friluftsmenneske som klatrer, går turer i fjellet, jakter med nett på fugl og slik fanger sin egen mat om vinteren. Han har rødmussede kinn, et blidt åsyn og en rolig vennlighet.

Vi har kjørt en time allerede, og finner ham ventende ved autovernet langs veien ved Bæur. Han skal ta oss med tilbake til sitt barndoms rike. Vi skal vandre i hans og postbudets fotspor, over fjellet fra Bæur til Gásadalur.

Rundt oss er det grønt og blått, det er vilt og vakkert. Sauene breker, gresset er vått og stien er sleip. Langs ruta som går fra varde til varde, møter vi det ene historiske merket etter det annet. Jóhannus forklarer, stopper etter behov, tålmodig lar han oss knipse så mange bilder vi bare vil.

På toppen av Skarði forteller han mer om bygda langt der nede. At den lå helt isolert frem til for ti år siden, da tunnelen endelig kom. At det fantes biler i bygda lenge før det fantes noen vei. At det finnes en innbygger som kun har kaldt vann, som lever av det hun selv dyrker og sannsynligvis fanger, og som aldri har vært på naboøya Mykines, som hun ser til, hver eneste dag. Og han forteller om mormor, som ikke lever lenger, men der huset fortsatt er i familien, i ei bygd som stadig trues med fraflytting.

Tett på naturkrefter og dyreliv

I dag bor det knappe åtte mennesker i Gásadalur. De lever som de alltid har gjort, med å dyrke den usedvanlig fruktbare jorda, å fange fugler i nett, å fermentere kjøtt og fisk etter gamlemetoden. Her var det gress nok til å fore både okser og sauer, og fuglene trives visst ekstra godt her på klippen.

Jóhannus forteller at fuglelivet er spesielt rikt her i Gásadalur, og at det sannsynligvis var fuglene som fikk folk til å slå seg ned i utgangspunktet. Gásadalur betyr Gåsedalen, og hver sommer kommer det en flokk gjess hit og holder bolig. Sammen med øvrige sommergjester.  På skrenten ved Múlafossur sitter lundefuglene og titter ut på havet. Av og til tar en av dem sats, hiver seg utpå og seiler på vinden.

Her var det med andre ord tilgang på mat, til tross for at havet og omverdenen for øvrig ikke var innen nærmeste rekkevidde. For bygda lå vanskelig til: helt isolert lå den inneklemt blant noen av Færøyenes høyeste fjell, på en klippe som stuper rake veien ned i havet. Der eneste fremkommelige vei var å vandre opp langs den usedvanlig bratte fjellskrenten som gir vei over fjellet. Først under andre verdenskrig, da britene invaderte Færøyene, fikk de også bygget trapper, som gjorde tilgangen til bygda enklere om man kom båtveien.

Vel nede fra denne fjellskrenten, tar jeg fjellet nærmere i øyesyn, og kan knapt fatte at jeg har kommet meg ned denne veien i det hele tatt. Stien ser vi, den går i sikk-sakk oppover fjellsiden. Den samme fjellsida tunnelen går gjennom, nærmest midt på. Den ser nesten ut som den henger i løse lufta.

Derfor er det ikke bare vi som har kommet oss frem til bygda. Det har verden for øvrig også. Selv om det ikke ser helt sånn ut.

En vandring tilbake i tid

Gásadalur er ikke lenger like isolert som bygda en gang var. For ti år siden sto tunnelen ferdig, og endelig fikk innbyggerne veiforbindelse. Likevel er denne lille bygda stadig truet av fraflytting. Det slår meg at denne bygda må ha kjempet en lang kamp for å overleve –  og at kampen ikke er over ennå. Selv om turistene blir flere og siste tilskudd i dalen er et hus som er tenkt å leies ut gjennom AirBnB.

Jeg titter rundt meg der jeg står, blant store flater med gress, oppdyrket mark, en parkeringsplass og noen fargerike hus: Vi har ikke bare gått over et fjell. Vi har også gått et skritt tilbake i tid. Det er som om vi er tilbake i historien, til den tiden som en gang var.

Jóhannus trekker frem nisten han har smurt til oss: to skiver med kjøttpålegg i matpapir, med mellomlagspapir og en tau surret rundt. Et lite øyeblikk er jeg tilbake i tiden selv, til barndommens minner om skoletidens matpakke, i matpapir og mellomlagspapir – den nytes i de beste omgivelser, ute i solen, på en benk med den vakreste utsikt man tenke kan.

Noen sultne gjeterhunder kommer til. Bak oss driver en bonde og klipper gresset, etter gamle-metoden. Det skal nok til tørk i vinden, hengt opp i nett, så det ikke blåser bort. Etter gamle-metoden det også, helt sikkert.

Men en time og to senere, i en annen fjellvegg, en liten kjøretur og et stykke til fots unna Gásadalur, der jeg halvt henger, halvt klamrer meg til den svarte klippeveggen: 

Jeg tok et skritt tilbake.  Jeg klatret opp igjen. Motet sviktet.

Vandretur langs den gamle postvegen til Gásadalur

Dette er den gamle stien postmannen i sin tid måtte gå, over fjellet, for å levere og hente post tre ganger i uka.

Postmann Jákup Andreas Henriksen gikk dette strekket fra 1915 til 1975. Da han pensjonerte seg som 80-åring, ble han hedret med portrett på et frimerke.

Vandreturen starter ved Bæur og følger en opptråkket sti over fjellskrenten. Utsikten er slående, stien er bratt og til tider glatt, og langs fjellet støter vi stadig på brekende sauer som har stilt seg på ytterste punkt, høyt hevet over dalen under. Denne turen kommer jeg til å huske – lenge.

Les også: Reisetips til Færøyene

Historiske steder langs stien

• Líksteinurin: Det finnes fortsatt ingen kirke i Gásadalur, men skolen benyttes også til gudstjenester. Før gravplassen kom i 1873 måtte kistene bæres over fjellet. Denne steinen, omtrent midtveis langs stien, var det eneste stedet bærerne kunne sette ned kisten for en liten hvil.
• Keldan Vigda: I følge historien var det en gang et nyfødt barn i Gásadalur som ble sykt og måtte til legen i Bæur. Underveis ble barnets tilstand forverret. Ettersom det i følge kristen tro var slik at man mister sjelens frelse om barnet dør før det blir døpt, ble barnet døpt der og da. Presten var nemlig med i turfølget.
• Fotsporet Risasporid: Det var en gang en kjempe som bodde i Gásadalur og som dro opp i fjellet for å hoppe til øya Mykines for å ordne opp med kjempen som bodde der. Sporet etter kjempen er altså fortsatt å finne i fjellsiden.

Den gamle postruta til Gásadalur – litt praktisk info

• Det er bratt terreng og været skifter fort – er du mindre trent på å gå tur i fjellet, bør du avtale med en guide. For nordmenn som er vant med å gå i fjellet, er ikke dette en tur som er veldig problematisk, annet enn at stien ikke er like enkel å finne ved første øyekast (og bratt, med løse stener ned mot Gásadalur).
• Kle deg i lag på lag, bruk gode sko, ta med niste og drikke. Regntøy kan være lurt også, da været gjerne snur fort
• I Gásadalur finnes et offentlig toalett, samt rasteplass med fantastisk utsikt
• Pass også på å gå ned til utsiktspunktet mot fossen Múlafossur og en tur opp i den lille bygda på veien
• Vi brukte 2,5 timer på å gå dette strekket, men vi stoppet ofte underveis.
• Anbefales ikke for mindre barn, pga. mange løse steiner
• 434 moh. på det høyeste

^{Opprinnelig publisert 4.11.2016. Forkortet og republisert høsten 2024.}

Reiselykke var invitert på pressetur av Færøyenes turistkontor. Ingen føringer ble lagt for hva som blir publisert.