Dette er en reiseskildring fra mitt første besøk i Kairo, mai 2024 og en dag i Kairos basar, Khan el-Khalili. Jeg besøkte min venninne som da bodde der på den tiden. Slik fikk jeg en nokså unik innsikt i Egypts hovedstad, til tross for turbulente tider.

– Hello! Hello!

Jeg kjenner en hånd som stryker meg over håret bakfra. Jeg snur meg og ser inn i øynene til kvinnen bak mer. Hun har fulgt oss et godt stykke allerede.

Hun smiler under skautet sitt og gjentar:

– Hello! Hello!

Hånden hennes griper etter håret mitt igjen. Det er som om hun vil ha det med seg hjem. Så er hun borte. Vi har ristet henne av oss i vrimmelen i Kairos basar.

Khan el-Khalili

Khan El Khalili er diger; gatene svinger og bukter seg hit og dit, mellom butikker, shisha-kaféer og krimskrams. Butikker og boder har antikke varer utstilt på fortauene. Andre boder selger alt fra fisk til frukt og grønt. Dette er livlige gater, med biler, mopeder, kjerrer og mennesker som går att og fram. Og esler. For ikke å glemme kattene. Overalt disse kattene.

En gutt står og sorterer egyptiske små brød på en trapp. Han er støvete, huden er sortflekket av skitten, klærne likeså. Jeg lurer på om han har vasket hendene, der de travelt og erfarent stabler brød fem og fem og fordeler i små plastposer.

Foran står en mann med esel og kjerre fylt av frukt. Jeg tipper det er hans far. Ved fortauet like ved sitter to menn og røyker shisha. De er ikke alene; gatene er fulle av dem. Øynene deres følger med på gatelivet, mens de ellers ser ut til å ha inntatt en avslappet stil på plaststolen de sitter trygt og godt i.

En moped kommer farende forbi, føreren er ung, han har ikke hjelm på. Ingen her i Kairo ser ut til å eie en hjelm. Uvørent svinger han unna fotgjengere i et forrykende tempo. Han kjører fort, for fort for denne menneskemengden. Han er heller ikke alene om det. Flere ganger skvetter jeg til, hopper til sides, et lett hvin unnslipper leppene, der jeg skjelvende fortsetter ferden.

Det går bra, også denne gangen. Utrolig nok. Det går visst helst bra. Folk i Kairo er vant med trafikken, støyen – med hustle og bustle.  De er vant med å beregne trafikken, og hiver seg uti det – kalkulerende, beregnende.

Det er så jeg setter hjertet i halsen rett som det er. Alle kan se at jeg er turist. Jeg nøler for lenge før jeg krysser gata. Det får så være. Jeg skiller meg tross alt ut på mange vis her jeg går gatelangs, uten hijab, uten slør – og med kamera på skulderen.

På shopping i basaren

Butikkene rundt oss er fylt med piper, lamper, lykter, figurer. En farao, en sfinx, en Horus. Valgene er mange, for mange. Hvor  skal vi gå? Hva skal vi ha? Hva er ekte, hva er falskt? Vår guide vet svar.

Gjennom enda flere smau, svingete smale gater,  forbi de mange menn som håpefullt ønsker oss velkommen inn for et kjøp, går vi opp en trapp og vips – vi er i et håndverkerområde.

Her ligger det ene håndverksutsalget etter det andre, med nevedyktige egyptiske menn i hver sin lille luke. De lager lamper, snekrer møbler, reparerer antikke varer. Her finner vi det vi vil ha. Det vi ikke visste vi ønsket å kjøpe. Vi ender med å kjøpe flere ting. Vi blir populære.

Ryktene går om oss, flere kommer til, står og ser på der vi får demonstrert hvordan slitt, gammel bronse blir som (nesten) ny foran øynene på oss. Riktignok er brettet skakt, men det hamres på plass. Noen flere bulker senere, holder jeg en pose med et gammelt brett av bronse i hendene.

Den dag i dag står det fortsatt fremme, som et minne om denne dagen i Kairos basar.

Les også:

På fottur i regnskogen på Trinidad

^{Første gang publisert mai 2014, lettere revidert desember 2024 ved republisering}