Det verker i beina, jeg er trøtt i øya og varm i kinna. Jeg er så sliten. Men på en god måte.

Jeg unner meg en halv flaske vin, laget av druer dyrket der jeg vandret høyt over havet tidligere i dag. 

Jeg har bestilt en fisk som er dagsfersk og fanget like utenfor den lille havnen hvor jeg sitter nå. Kanskje driver kokken og smaksetter den i dette øyeblikk, med sitroner som kan være plukket fra en av trærne jeg fotograferte før i dag.

For i dag har jeg vandret i et av verdens vakreste landskap, en nasjonalpark og et vinområde funnet verdig en plass på Unescos liste. Jeg har gått fra landsby til landsby, den ene mer sjarmerende enn den andre, og alle er de unike og spesielle på hvert sitt vis. Og jeg har stort sett gått hele strekket i komplett ensomhet.

Men noen måtte jeg da, på min vandring. Som firfislen som snek seg ut i den kjølige vårsolen, den sorte billen som kravlet over en stein, vindyrkeren som sjekket vinrankene og en tysker på gjennomreise fra Tjetjenia til München.

Jeg har hørt fugler som kvitret morgenfriske, hørt lyden av fossefall, lyttet til kraftige bølger som slår mot stranda, kirkeklokker som slår for hver by jeg ankommer og jeg har hørt det ene toget etter det andre varsle sin ankomst.

Jeg har sagt farvel til Stefania og Giorgio, blitt ønsket velkommen til et nytt pensjonat, fått tips av Dorka og fått veibeskrivelse av en bartender. Jeg har flyttet fra en landsby til en annen og fått kveldens første rett servert her og nå, mens jeg skriver.

Ja, nettopp: Jeg er på reise og jeg reiser alene. Til et av verdens vakreste og mest romantiske steder.

Det er ikke fordi jeg ikke trives i lag med andre, for det gjør jeg. Det er ikke fordi jeg ikke har noen å reise med, for det har jeg. Likevel sitter jeg her, i Cinque Terre, et vakkert sted i Italia, uten min kjære ved min side. Jeg vet også jeg kunne vært her med en god venninne, med gode reisevenner eller søsken.

Jeg har lenge ønsket å dra tilbake til Cinque Terre. Jeg ville se hvordan det var å reise alene i nettopp dette området. Og jeg ville reise hit utenfor sesong. Tiden var nå. Det er her og nå.

Det skal sies: Reiseopplevelser er til for å deles. I hvert fall er det fint å dele dem med andre. Cinque Terre er intet unntak. Hit er det fint å dra med sin kjære, venner eller familie. Jeg foretrekker nok fortsatt det. Men det er også et ypperlig sted for den som reiser alene. Selv gjør jeg det gjerne igjen. Faktisk lurer jeg på om ikke Cinque Terre kan være det perfekte området å reise alene til. Jeg kan lett finne flere grunner til det.

Derfor er det fint å reise alene til Cinque Terre

• Cinque Terre passer perfekt for de som er glad i god mat og vin, som gjerne vil være aktive på reise, og som liker kultur og natur.
• Å ha et mål med reisen, noe å gjøre, kan være fint når man reiser alene. I Cinque Terre er det turterrenget som står i fokus, med vakker panoramautsikt, og mulig bonus ved hver nådde by: Her er kaféer, restauranter og bakerier å stoppe ved mellom hver løype.
• Det er enklere å reise hit utenom sesong om du ikke er avhengig av andre. Da er det mindre turister, du slipper å gå i kø, og du får se mer av hvordan det egentlig er her. Da finner du også rimeligere overnatting som passer bedre for én.
• Det er enklere å gjøre om på planer – og å reise uten planer, enn om man for eksempel reiser i en større gruppe.

• Det føles trygt å være her. De små landsbyene er rolige og koselige og de lokale er vennlige og hjelpsomme.
• Du kommer til å møte andre som reiser alene. Om du vil. Jeg har i hvert fall sett et par andre soloreisende her.

Minuset med å reise alene i dette området:

• Det er ingen å dele denne fine reiseopplevelsen med, sånn umiddelbart.
• De beste vinene serveres kun i hele flasker. Det blir litt for heftig, så der går jeg glipp av noe, vet jeg.
• Det er dyrere med overnatting når du reiser alene. Det blir ingen å dele kostnaden med.

Siden da har jeg utgitt en guide til Cinque Terre, inspirert av nettopp denne reisen – og nå basert på min egen reserach gjennom flere år. Sjekk den ut i min butikk!