Tokyo er byen der neonlysene konkurrerer om oppmerksomheten mot 5 000 sushi-restauranter og der alt du kan ønske deg kan kjøpes for penger.

Det er ikke lett å bli klok på Tokyo. Å bli kjent med denne storbyen tar tid. Tid vi ikke har. Det er ikke mulig å bli kjent med en så variert, mangeslunget og stor by som dette på noen få dager. Ikke noen uker heller. Skal du bli Tokyo-kjenner, må du nok bo her en god stund. Men vi gjør så godt vi kan, den lille stunden vi har.

Tokyo er altoppslukende og overveldende: Japans hovedstad kjemper en evig kamp om sansene.

Vi finner raskt ut av metroen. Vi kommer oss rundt, og vi ligger slett ikke på latsida. Vi beveger oss ned i små kjellere og kommer oss opp i toppen av skyskrapere. Vi besøker område for område. Vi observerer, lytter, snuser og ser. Stadig med en tåke av søvnløshet hengende over oss. Stadig åtte timer foran kroppens skjema.

Det vi ser, er neon.

Vi ser også høyhus og lave bygg. Brede avenyer og smale smau. Vi ser store fotgjengeroverganger, de største vi har sett. Vi ser striper som går på kryss og tvers. På et vis vi ikke har sett før. Vi ser elektriske ledninger floke seg, som var vi i Phnom Pehn eller Bangkok. Vi ser høye glassfader og brede avenyer som var vi i New York. Men i bunn og grunn ligner ikke Tokyo noe vi har sett før. Bare deler av henne gjør.

I gata ser vi menn kledt i dress, som haster av gårde på vei til og fra jobb. Vi ser yndige kvinner i små kjoler og lekre sko. Vi ser teensa med platåsko, hår formet som museører og stylede guttefrisyrer. Vi ser skolepiker i lårkorte skjørt og unge gutter med trøye og slips. Vi ser så mange velkledte, stilige og høyst unike stilarter rundt oss. Det er bare å lene seg tilbake og ta det hele inn. Her finnes nok av inspirasjon for enhver fashionista.

Vi ser kvinner ikledt tradisjonsrik kimono, med hvite sokker i harde tresko. De sjokker av gårde med små skritt i trange skjørter. De er sminket og pyntet og håret er pent dandert. Ber jeg dem posere, gjør de det villig og vennlig, og med et svakt smil om munnen.

Vi ser munnbind, mobiler og bøker med uforståelige tegn. Vi ser menn og kvinner som dupper av på banen eller på benken på kjøpesenteret. Sover de ikke nok hjemme? Trenger de alle en ekstra blund?

Vi ser neon, parker, trær som blomstrer. Vi ser designerbutikker, vi ser spillehaller og vi ser karaokesteder. Vi ser små, mørke barer bortgjemt under bakken. Vi ser sushikokken, teppanyakikokken, vi ser kioskselgerne. Og vi ser det yrende livet på fiskemarkedet.

Vi står opp midt på natta for å få med oss Tokyos største turistattraksjon: Tsjukiji. Vi er der før det har blitt lyst. Likevel er det full rulle, lange køer av mennesker som er klar for å spise det som for meg best nytes en kveld med et glass knusktørr hvitvin attåt: sushi.

På markedet kjører truckene rundt i en fart, fisken kuttes, selges, spises. Vi går forbi de lange køene foran de små sushi-stedene. Vi passerer alt virvaret av trucker, frysebiler og isoporesker. For vi er her for fisken, selgerne, livet på markedet.

Derfor søker vi etter markedets hjerte. Der hvor fisken ankommer, der den kuttes, fileteres, prises og selges. Og vi finner det.

Der er travle tilstander. Folk er stressa. De rasker på, isen flyter, blodet renner, vannet spruter. Også her suser truckene forbi mellom radene, menn roper og hoier. Små kvinner sitter stille i nesten enda mindre boder.

Vi titter og vi ser. Jeg knipser, lukter, lytter og observerer.

Ingenting kan forberede deg på Tokyo: hverken Murakami, Sofia Coppola eller Lonely Planet. Dette er byen du simpelthen må besøke for å forstå. Eller prøve å forstå. Dette er byen du må være i for nettopp å bli «lost». Akkurat som i filmen. Det er en del av opplevelsen. I hvert fall tror jeg det.

Så vi gjorde som dem, Scarlet og Bill, en kveld det ble for mye av alt: folk, neon, støy og inntrykk. Vi søkte trøst i en bar ved navn New York, på toppen av Park Hyatt. Der fikk vi oversikten. Der kom byen på avstand. Der fant vi tilbake til oss selv, blant jazz og kjente matretter. Og vi kunne skylle vår forvirring og smakfulle måltid ned med en chili mango mojito.

Denne artikkelen ble først publisert 24. mars 2016 på reise i Japan.